I dag er dagen for ferdig opptrykte postkort i rødt og rosa, blinkende røde plasthjerter og små griserosa marsipankaker i vinduet til bakeren. Min samboer Solveig sier det har vært en jevn strøm av menn innom bokhandelen der hun jobber de siste dagene, som kjøper valentineskort i vill panikk. Det er så teit med masseproduserte kjærlighetserklæringer. Jeg synes man burde grave fram fyllepenn og sitt fineste brevpapir, hvis man først skal skjenke noen oppmerksomhet på denne dagen.
Her er noe å la seg inspirere av, mine topp tre kjærlighetsbrev i tre ulike kjærlighetsbrevsjangre.
#1:Det klassiske kjærlighetsbrevet.
Jeg var atten og hadde nettopp flytta til Frankrike og dagen før jeg dro dit hadde jeg stått på en brygge og kysset en gutt i regnet under en svart paraply. Han hadde et så fint smil og verdens blåeste øyne. Brevet lå i postkassa mi en dag jeg var på vei ut, og jeg leste det mens jeg gikk gjennom brosteinsgatene i duskregn, han skrev at han tenkte på buen på overleppa mi, og jeg skalv på hendene mens jeg leste det, det svarte blekket fløyt utover papiret. Og det var det, vi møttes aldri igjen. Men det er det fineste brevet jeg har fått.
Det klassiske kjærlighetsbrevet bør helst skrives på tykt papir med fyllepenn. Det er viktig å komme med rosende beskrivelser av adressaten. Denne sjangeren er ganske patosfylt, og det kan lett bikke over. Derfor er det viktig å veie opp med beskrivelser av for eksempel rommet du skriver i, eller hvordan været var da du sto opp. Det er et lurt sted å begynne, så kan du smelle til med større ord etter at du har etablert en bra stemning.
#2: Det kortfattete kjærlighetsbrevet
Her illustrert med et bittelite brev fra en gammel flamme. Eller, et gammelt St. Hans-bål, det er kanskje mer presist. Vi hadde ganske nettopp truffet hverandre og utvekslet små brev der vi ble enige om å fortsette med å kysse jevnlig.
Nøkkelen her er selvfølgelig å la det ligge ekstrainformasjon mellom linjene. Det er bra å holde en lett tone og komme med litt alternative komplimenter, som for eksempel: jeg liker at du har så bustete hår. Små konvolutter og rare kort passer bra til denne sjangeren.
#3: Fjortis-kjærlighetsbrevet
Kroneksempelet er brevet jeg fikk jeg fra en gutt jeg var veldig forelska i da jeg gikk i 8. klasse(ps, ikke i denne rosa konvolutten). Noen uker før hadde vi danset slow til The Power of Love med Celine Dion på skoleballet. En ekstremt skjellsettende opplevelse, hjertebank, nervøse smil og flakkende blikk. Etter det skrev vi lange brev til hverandre i noen måneder, før jeg fikk noen rare øredobber av ham til jul, og med skrekk innså at det aldri kunne bli oss to. Men det var fint og veldig sommerfuglpreget så lenge det varte. Et lite utdrag:
PS. Jeg liker "The Power of Love" veldig godt, så synd at den er så kort.
P.PS. Håper at du skjønner hva jeg mener. Jeg er litt usikker på om fjortisbrevet passer for andre enn fjortenåringer, men hvis du likevel velger denne sjangeren gjelder det i alle fall å kjøre på med "subtile" hint, uten at man sier noe som helst i klar tekst. Anførselstegn kan være bra, for eksempel: hilsen din "venn"...
Mye prikk prikk prikk er bra. Tenk på om det finnes noen tv-serier du kan trekke paralleller til, er kanskje den du skriver til din Joey Potter fra Dawson's Creek?
Så, finn frem penn og papir, man fram et bilde av den du elsker og skriv et vakkert brev i den sjangeren som passer best for deg. God 14. februar!
Anne har tatt det øverste bildet, ellers mine.
I dag er dagen for ferdig opptrykte postkort i rødt og rosa, blinkende røde plasthjerter og små griserosa marsipankaker i vinduet til bakeren. Min samboer Solveig sier det har vært en jevn strøm av menn innom bokhandelen der hun jobber de siste dagene, som kjøper valentineskort i vill panikk. Det er så teit med masseproduserte kjærlighetserklæringer. Jeg synes man burde grave fram fyllepenn og sitt fineste brevpapir, hvis man først skal skjenke noen oppmerksomhet på denne dagen.
Kroneksempelet er brevet jeg fikk jeg fra en gutt jeg var veldig forelska i da jeg gikk i 8. klasse(ps, ikke i denne rosa konvolutten). Noen uker før hadde vi danset slow til The Power of Love med Celine Dion på skoleballet. En ekstremt skjellsettende opplevelse, hjertebank, nervøse smil og flakkende blikk. Etter det skrev vi lange brev til hverandre i noen måneder, før jeg fikk noen rare øredobber av ham til jul, og med skrekk innså at det aldri kunne bli oss to. Men det var fint og veldig sommerfuglpreget så lenge det varte. Et lite utdrag: