Cappuccino Cove

Ting man finner langs Highway 1: et forlatt motell der svalene og blomstene har tatt over. Det er svalereir overalt, svaler som flakser på alle kanter og blomster til knes. Lurer på hvorfor det er stengt, kanskje det har noe med advarselsskiltene som står overalt, ekstremt farlige strømmer i vannet utenfor, bratte og utrygge klipper.  Perfekt for svaler som ikke kan falle ned klipper og blomster som har godt tak i jorda med røttene sine.

En god dag

Altså, det kjennes litt rart å blogge igjen, litt trivielt og uviktig men jeg begynner forsiktig. Vi har det som skjedde med oss i hjertene likevel og de siste dagene har jeg prøvd hardt på å ikke tenke på det absolutt hele tiden og for meg hjelper havet mot det meste. Tenker på den fineste dagen i San Francisco:

Dette er havet utenfor San Francsico, den fantastiske og temmelig folketomme stranda ved Fort Funston. Det er ikke spesielt badevennlige temperaturer utenfor San Francisco og vanligvis blåser det så man burde ha på seg ørevarmere, men akkurat denne dagen var mild og fin som vanilje.

Jeg tok med: verdens fineste fyr med en gammel gitar som har fått bli strandgitar. Når man rister på den, glir sanden rundt der inne.

Så fint som dette var det, strand så langt øyet kan se, folk gikk rolig i vannkanten og smilte til hverandre. Dessuten er Fort Funston et veldig populært sted blant hundeeiere, for hunder får gå fritt her i motsetning til i andre parker. Det var veldig mange lykkelige hunder å låne litt lykke fra. Lykken er tydeligvis å løpe etter en ball man kanskje kan få tak i.

Jeg vasset i vannkanten med Van, tok noen bilder til dere og spilte litt gitar.

Det var en god dag langt inn i kroppen, mild bris og en kald øl og vennlige mennesker.

Det gjelder å samle på de gode dagene nå, kjenne at verden er et godt sted oppe i mørket.

Hva er en god dag for dere? 

22/7

Jeg sitter på Kaffefuglen med Øyvind når jeg kjenner smellet. Dørene blåses opp. Først tror jeg det er vinden. Så tror jeg det har vært en bilulykke i Pilestredet, siden folk står på fortauet og peker inn mot tunnelen. En jente på sykkel sier det har gått av en bombe på Youngstorvet.

En bombe.

Vinduer er ødelagte helt ned til Gunerius, skriver en nettavis. Er våre vinduer ødelagte? Og hva med katten? Vi setter fra oss kaffen og småløper hjem. Vi krysser Akersgata, som er sperret av. Det kryr av folk. Alle snakker i mobiltelefon. Hjemme står stuevinduene på vidt gap og kjøkkenvinduet er ødelagt. Muskatt gjemmer seg inne på badet. Jeg puster tungt. Jeg får panikk og får det for meg at halen til Muskatt er kuttet av. Halen er hel, forsikrer Øyvind. Den er det. Jeg så feil. Resten av dagen ser vi på nett-tv. Det har oppstått en situasjon på Utøya der en mann skyter ungdommer. Jeg tror først det er en dårlig spøk.

Neste morgen sier de at 81 mennesker har mistet livet.

Samme dag skal jeg på ferie til Frankrike. På veien til flybussen er det glasskår overalt. Flere veier er stengte, og ved sperringene står militærkledde menn med maskingevær. Det ser ut som en krigssone. Rett ved der vi bor. I min by. Jeg gråter på bussen. Jeg gråter på flyplassen. Jeg gråter på flyet.

I Frankrike virker ikke internett, så jeg må klare meg med franske aviser og fransk tv. Jeg kan ikke fransk. På fransk tv snakker en reporter og i bakgrunnen ser jeg gata vår i Oslo. Det føles helt feil å ikke være hjemme. Det er min by. Mitt land. Og den verste nasjonale tragedien i min livstid.

Noe å gjøre når det ikke er noe man kan gjøre

Dere, jeg tenkte på noe fint å gjøre for de som døde på Utøya og i Regjeringskvartalet, utover å tenne lys og legge ned blomster. Dette var idealistiske, samfunnsengasjerte mennesker som jobbet for det de trodde på, ikke sant? Kanskje de ville likt det hvis vi hedrer dem med å engasjere oss i noe vi tror på? Det tror jeg. Ikke at alle må melde seg inn i Ap, det er flust av ideelle organisasjoner som trenger støtte, enten i form av penger eller av at man jobber som frivillig. Dyrevernalliansen, Amnesty, Røde kors, Leger uten grenser, Fremtiden i våre hender, for eksempel.


Selv har jeg tenkt lenge på å melde meg inn i WWF, og i dag betaler jeg min første kontigent. Til minne om de som ikke kan gjøre noe for verden lenger.

Kjære alle sammen i vårt lille land

Jeg tenner et lys i California-natta. Jeg klarer ikke rive meg løs fra nyhetene, og jeg tror det er fordi jeg prøver å forstå noe som virker uforståelig. Jeg har vondt i hodet, vondt i nakken, jeg glemmer å puste. Søsteren min jobber i Regjeringsbygget sammen med flere andre jeg kjenner, jeg tenker på kusinen på Utøya og får frysninger. Alle mine har det bra, men jeg tenker på de som ikke var så heldige. Jeg skulle så gjerne vært hjemme i Oslo nå. Jeg vil gå gjennom gatene, klemme vennene mine og tenne lys i Domkirken og dele dette med dere andre og kjenne at dette er noe vi bærer sammen.

Denne mannen har gått til angrep på det multikulturelle samfunnet, men han vinner ikke: i stedet gjør han det sterkere. De berørte er av alle etnisiteter - dette er en tragedie som binder Norge sammen på tvers av kultur og religion.

Anders Heger skriver det så fint i Dagsavisen: Forbryteren er tatt. Han har forulempet alt vi setter høyt her i landet. Han fortjener en behandling han vil hate: En forsvarer, en rettssak, en human dom. Slik møter vi kaoskreftene som det vi er: Et sivilisert samfunn. Slik vinner vi.

Jeg kjører ned Highway 1, Stillehavet skimrer og plutselig bryter sola gjennom et tett skydekke. Vi svinger ut i veikanten og tar bilder mens vi er helt stille. Det trenger ikke bety noe men det kan få gjøre det: la det komme noe godt ut av mørket. Samhold, toleranse, kjærlighet. Ikke frykt og hat.

På gjengrodde stier

De siste dagene har jeg fylt lungene med frisk luft og sjelen med ro, langt inne i den tykkeste skogen i Finnemarka. Området vi har vært i er et barskogreservat, noe som innebærer at det er tett med trær, mange dyrearter og få mennesker. Ofte fikk vi følelsen av at skogen var helt urørt og at vi var de første som satte våre føtter akkurat der. En svært tilfredsstillende følelse for min indre Roald Amundsen.

Sjelden er jeg så tilfreds som når jeg får være ute i naturen, i relativt fint vær, i mange dager på rad.

Vi traff på mange dyr på vår vei, blant annet denne skjønneste av miniugler,

og denne fine gjengen med nysgjerrige sauer. Dessuten så vi orrhøne, tiur, frosk, kyr og spor etter elg og gaupe.

Skogen er jo full av vegetariske delikatesser. Og hvis man skal dømme ut i fra Finnemarka, ser det ut til at 2011 blir et godt år for oss som elsker sopp og bær. Det bugnet over av blåbær, markjordbær og kantareller, samt favoritten min, som er...

multer! Multer er såå godt, at jeg nesten kunne vurdert å bosette meg i ei myr.

Etter en strabasiøs tur den første dagen, på ikke mindre enn åtte timer, kom vi endelig fram til målet –hytta Lundås– som er åpen for alle som vil, og gratis å bo i. Bare tanken på at det finnes slike hytter gjør meg glad.

Det eneste som kreves er at man vasker etter seg og hogger like mye ved som man bruker. Her viser jeg min proffe hoggeteknikk.

Men det var ikke bare hygge, miniugler og blåbær; skogen bød også på skumle farer. Til tross for kart, kompass, GPS og min eminente retningssans, har vi, siden betydelige deler av turen enten var utenfor sti eller på gjengrodde stier, klart å gå oss vill hele fire ganger. Den første gangen var den mest dramatiske. Da hadde vi ikke enda vent oss til å gå oss vill, og vi trodde vi måtte slå opp teltet i en bratt, mørk og særdeles skummel steinrøys.

Men det er ikke alltid tryggere med tydelig sti, siden stier kan gå over elver, og broene over elvene kan være ødelagte. Andre truende skogsfarer er mishandlende mygg, samt tilsynelatende uskyldige steiner, som man kan snuble i, og få mørkelilla blåmerker på størrelse med honningmeloner. Au!

Og selv om farer kan være litt gøy er likevel varder og blåmaling på trær noe av det fineste jeg vet om akkurat nå.

Friscofint

Vårt tilholdssted i San Francisco denne uka: ganske fantastisk, eller hva? På Airbnb kan man leie rom hos privatpersoner, det er mye rart å finne men også perler som dette her, et rom i toppetasjen på en viktoriansk villa i Glen Park med utsikt over absolutt hele byen.

Her er huset og helt øverst bor vi, i leiligheten til en nydelig gammel dame som kler seg i Flamingopysjamaser og ler som en gammel seiler. Hele huset lukter av friske blomster fra hagen og det flakser sommerfugler rundt på alle kanter. Man kan se soloppgangen og solnedgangen og i går kveld så vi månen gli opp over San Francisco Bay, helt oransje og så stor som den bare er nær ekvator.

Litt av utsikten. Tenk å bo her? Hver gang jeg kommer til en by jeg ikke kjenner, prøver jeg å finne et sted med utsikt. Jeg elsker utsikter og liker å vite hvor jeg er og å kunne orientere meg sånn nogenlunde i alle fall, og dette stedet dekker mitt utsiktsbehov rimelig bra. Mål for livet: et hjem med fantastisk utsikt.

Husets hund, Scarlet O'Hara, en sjenert men skjønn skapning som dytter borti oss med snuten for å få en runde kos.

Vi er her mest fordi Van skal spille inn noen sanger i studio og det er ganske travelt, men litt trasking blir det heldigvis tid til. I går hang vi rundt i The Mission, der vi stakk innom den nydelige bokhandelen Dog Eared Books, Ritual Roasters og Tartine, et bakeri som gjør meg veldig trist over å ikke tåle gluten.

Så trasket vi rundt hjørnet til Dolores Park for å nyte utbyttet fra Dog Eared Books og Tartine.



Det er ikke bare isselgere i Dolores Park men også søte jenter som selger "Special Brownies" og "Mushroom Muffins". Ha ha, San Francisco altså. Legg også merke til min nydelige San Francisco-sveis.

Nå bærer det til stranda. Ha en god dag, kjære lesere!

Jeg er i San Francisco men hvor er du?

Er i San Francisco, byen i mitt hjerte! Har nettopp spist frokost på en balkong med utsikt over hele byen og skal snart vandre ut i den med min fine blonde mann.

Bloggstatistikken vår viser at vi har lesere fra Alta til Tokyo og Helsinki til Alaska og Ålesund, og det synes jeg er så innmari fint å tenke på! Kan tenke meg at det er Vans mamma som sjekker inn der oppe i Alaska, men kjenner ingen hverken i Tokyo eller Sogn og Fjordane eller Ålesund eller Helsinki.

Hanne og jeg lurer sånn på hvem det er som titter innom bloggen vår, og det hadde vært så gøy hvis dere ville si litt om deres flik av verden!

Håper dere vil svare på dette i kommentarfeltet:

Hvordan ser utsikten ut der du er:

Noe fint du har gjort i sommer:

Noe du gleder deg til:

Den siste setningen du sa:

Dagens bok (altså den du leser nå):

Siste avis du leste:

Siste cd du hørte på:

Siste film du så:

Siste reise du var på (innenlands/utenlands):

Kaffe eller te:



Tusen takk, og ha en strålende dag!


Fritt etter Ina fina.

Oslo-sommer

Ingenting gir like sterk følselse av sommer som å ligge på et håndkle, på et svaberg, i sola, mens du hører bølgene skvulpe i Oslofjorden.

Når i tillegg personen på nabohåndkleet er Anette, og dere snakker sammen om alt og ingenting og stort og smått, så blir ikke sommeren stort bedre.

Etterpå kan dere dra inn til byen og drikke litt kald hvitvin.

For eksempel på trappene til Deichman, der du kan sitte og beundre et av Oslos fineste bygg.

Gøy på landet

I går dro vi for å se hvordan det stod til på landsbygda. Cambria er en bitteliten by på 6000 innbyggere og man trenger ikke dra langt før det er helt distrikst-USA med rancher og vinranker og kyr som gresser. Utvalget av dyr viste seg å være veldig bra.

Først så vi noen kyr langs veien og stoppet for å mate dem, men de lot seg ikke friste av gresstustene våre.

De virket ganske sjenerte, sånn som denne lille kalven som gjemte seg bak et tre. Åh, søt. 

De lot seg ikke friste. (Det kjentes forresten litt absurd å tenke på at de skal bli menneskemat.)

Vi tok farvel og endte opp på et lite gårdsutsalg lenger inn i dalen, der vi spiste Ollalieberry-pai, vasset i en elv, og etter det møtte denne skapningen:

Påfuglen Randy! I motsetning til kyrne var han ikke det minste redd. Han pleier å tigge pai fra gjestene her og kan visstnok være ganske plagsom. Han pusset fjærene foran oss i omtrent en halvtime før han plutselig ble lei og hoppet opp på taket.

Han er gode venner med Ralph, som bor på en gård oppe i bakken. Han er fjorten år gammel og hver dag kommer han tuslende ned til kaféen, men han er så stiv i beina at han ikke klarer å gå opp igjen selv og må kjøres tilbake. Før han tusler ned igjen. 

Og sånn stod det til på landsbygda. En gang skal jeg bo der med min egen påfugl og kanskje en ku eller to.

Glutenfrie chocolate chips cookies

Det gjelder å tilpasse seg kulturen når man er i et fremmed land, og en hjørnestein i amerikansk kultur er jo å spise cookies. Helt greit for meg, men litt vanskelig i og med at jeg ikke tåler gluten. Glutenfrie bakevarer kan være ganske begredelige og vanskelig å få til(hva i all verden er den xanthan-greia som er i alle oppskrifter, og hvem har vel tapiocamel i skapet?) men heldigvis slumpet jeg over Elana Amsterdams blogg, Elanas Pantry. Hun lager glutenfrie og lavkarbo bakevarer uten at oppskriftene blir sånn lag en bunn av dadler, gresskarkjerner og kokosolje. Jeg prøvde oppskriften hennes på Chocolate chip cookies og hvem skulle vel tro det! De smaker som ordentlige cookies, søte og saftige og myke i midten, uten at man får sukkersjokk i etterkant. Oh yes!

De er laget med mandelmel og jeg er ikke helt sikker på hvor lett det er å få tak i i Norge. Vet at de har det på Røtter på St.hanshaugen men gjør deg selv en tjeneste og ikke betal blodprisene deres(glutenfri pasta DOBBELT så dyr på røtter som andre steder! Browniemiks til 100 kroner!). Nei, Iherb virker som et bra sted å begynne, kjøper du for under 200(tror jeg) slipper du å betale toll. De har lave priser og sender kjapt av gårde.

Til ca 24 små cookies:

6 dl mandelmel
1/4 teskje salt
1/4 teskje bakepulver
10 spiseskjeer smelta smør
1,25 dl agavenektar
1 teskje vaniljeekstrakt eller 1 vaniljestang
2 dl chocolate chips

Bland det tørre, bland det våte, ha det våte i det tørre og rør det sammen. Lag tomme-store kuler og press dem flate på et bakebrett med bakepapir. Stek på 180 grader i 7-10 minutter og la kjeksene kjøles ned. Spis. Mm.